Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Mannen uten minne (2002)
Quo Vadis
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Varjoja paratiisissa (1986)
Ariel (1988)
Tulitikkutehtaan tyttö (1990)
Kaurismäki Collection avrundes med den prisbelønte Mannen uten minne fra 2002. Spranget i tid fra de øvrige filmene i denne samlingen er tydelig når man ser filmene i kronologisk rekkefølge. Arbeidertrilogien (1986 – 1990) har et kjølig og pessimistisk preg, mens Mannen uten minne har en positiv glød både i historien som sådan og bildene som formidler historien.
Som så ofte i Kaurismäkis filmer kommer anslaget overraskende og kraftfullt. En ensom mann (Markku Peltola) går av toget. Han slås umiddelbart ned på det groveste og ranes. Han blir fraktet til sykehus hvor han plastres sammen, men livet står øyensynlig ikke til å redde og mannen erklæres død. Men vår helt har andre planer og reiser seg fra sykesengen og tar avsted. Det er ikke lenge han holder seg oppreist og når han segner om i vannkanten blir han plukket opp av en familie som holder til på containerhavna.
Etter pleie basert på god gammel omtanke og nestekjærlighet friskner mannen til, men han husker verken hvem han er eller hvor han kommer fra. Sakte, men sikkert begynner han å stable tilværelsen på beina igjen. Han skaffer seg husly på containerhavna, får seg en jobb via Frelsesarmeen og et godt øye til arméoffiseren Irma (Kati Outinen). Dagene går og bruddstykker av hans gamle liv begynner å falle på plass, samtidig som det nye livet tar form og en ny livsgnist er tent. Så gjør en underlig rekke tilfeldigheter at mannen må forholde seg til sitt gamle liv igjen og ta et valg: Starte på ny eller fortsette som før?
Mannen uten minne er en film om medmenneskelighet og om å finne seg selv. Med enkle virkemidler formidler Kaurismäki tanker om store temaer – som tilhørighet og kjærlighet – med treffsikker regi og et velutviklet manus. Timo Salminens fotografi er som alltid førsteklasses, selv om uttrykket er radikalt endret fra arbeidertrilogien. De varme tonene i bildene understreker den ukjente mannens nyfunne livsgnist og kjærlighet, og står i sterk kontrast til de kjølige hvit- og blåtonene som preger scenene fra det offentlige Finland – sykehuset, banken og arbeidsformidlingen. Det er tydelig at Kaurismäki bærer sterk avsky mot det konforme samfunnet og deres kalkulerte holdninger overfor samfunnets uheldige.
Skuespillet er som alltid på topp i Kaurismäkis arbeider. Markku Peltola er varmt til stede i alle scenene og gjør en god prestasjon som nysgjerrig og undrende til sin nye tilværelse. Kati Outinen er ualminnelig god som Frelsesarméoffiseren Irma, som opplever en ny vår, bokstavlig talt, i selskap med den ukjente mannen. Esko Nikkari fremstår som en godhjertet hvalross og gjør en strålende rolle som fortvilet leder for et entreprenørfirma som har blitt slått konkurs. Kaurismäkis trofaste følgesvenn, og altfor tidlig avdøde, Matti Pellonpää, får en siste hilsen når hans portrett dukker opp i en scene.
Mannen uten minne er en film som innehar mye av kvalitetene som har blitt Kaurismäkis kjennemerke: Det er massevis av svart humor, ubetalelig dialog (og manglende kommunikasjon), enestående foto og scenografi og ikke minst herlig rock’n’roll formidlet gjennom diverse reiseradioer og Frelsesarmébandet. Likevel synes jeg Mannen uten minne mangler noe av magien fra Kaurismäkis tidlige filmer som Skygger i paradis og Piken fra fyrstikkfabrikken. Disse filmene har en tone som man ikke finner hos andre filmskapere og en rettfremhet som gjør at historien formidles effektiv og uten unødvendige sidesprang. Mannen uten minne er mer konvensjonell i formen og har en sentimental tilnærming til stoffet, som jeg ikke kjenner igjen i tidligere Kaurismäki-filmer og som strengt tatt ikke kler mannen. I 2002 dveler Kaurismäki ved flere bipersoner og parallelle historier, mens han i tidligere filmer kjørte et strengt løp som konsentrerte seg rundt hovedhistorien og et begrenset persongalleri. Den strenge oppbygningen er noe av det jeg setter mest pris på i hans tidligste filmer, og som jeg savner når jeg ser Mannen uten minne.
Sammenliknet med det meste som produseres av film via Hollywood og andre filmmetropoler er Mannen uten minne stor kunst, men sett i sammenheng med Kaurismäkis tidligere bravader mangler filmen gnisten som gir toppkarakter.
Teknisk
Det merkes veldig godt på bildekvaliteten at Mannen uten minne er produsert i et nytt millennium sammenliknet med de andre filmene i Kaurismäki Collection. Bildekvaliteten er betydelig bedre her enn de øvrige filmene i boksen. Kameraarbeidet til Timo Salminen gir bildene en indre glød som gjengis godt på DVD-utgaven. Det er MPEG-feil å spore, men ikke nok til å spolere opplevelsen av kvalitetsfilm.
Lydsiden er nøktern i Dolby Surround 2.0. Som alltid er det dialogen som bærer handlingen i Kaurismäkis filmer og det er formidlingen av denne som det legges vekt på.
Ekstramaterialet er som med alle filmene i Kaurismäki Collection svært slunkent. På Mannen uten minne har de riktignok funnet plass til trailere for hovedfilmen samt Kaurismäkis mesterlige Drivende skyer (1996). Dessverre er det ikke mer ekstramateriale å finne på filmen, hvor det ikke engang er inkludert mulighet for scenevalg.
Kaurismäki Collection byr på eventyrlige filmopplevelser, men skuffer stort når det gjelder ekstramateriale.
blog comments powered by Disqus