Utgivelsen: 
Chappie (2015)
Paranoid Android
Hemningsløs stjeling av både design og historie fra RoboCop, men vannet ut og tilført sentimentalitet istedet for sjarm og humor.
Fotogalleri
Noen år inn i fremtiden har kriminaliteten i Sør-Afrika kommet så til de grader ut av kontroll at man har satt inn robotpoliti. Det unge geniet Deon (Dev Patel) står bak robotene, og han har lyst til å ta dem et steg videre. Han står nemlig foran et enormt gjennombrudd i utviklingen av kunstig intelligens, AI. Men i firmaet intrigerer den onde Vincent (Hugh Jackman) mot ham. Vincent har laget et monster av en robot som kan styres trygt på avstand med en hjelm som leser tanker. Men så blir Deon kidnappet av...musikkgruppen Die Antwoord? Ikke lenge etter blir Chappie født. En robot med følelser og tanker.
Die Antwoord er en gruppe som har markert seg som eksponenter for motkulturen "zef", noe som kan sammenliknes med hiphop. Gruppen som består primært av Ninja og Yo-Landi spiller seg selv som gangstere og ender som dysfunksjonelle foreldremodeller for Chappie.
Verdt å bruke et avsnitt på, siden dette er en av de få påfunnene regissør og manusforfatter Neill Blomkamp ikke har stjålet. For hele den fordømte filmen hans er rappet fra RoboCop, helt ned til at den konkurrerende roboten er så lik ED-209 at jeg ikke kan fatte at det ikke kom et søksmål fra Paul Verhoeven og effektfolkene hans.
Det som ellers er originalt, er at Chappie ikke er spesielt tøff og ikke særlig smart. Han skal riktignok være som et barn, men vi hører også at dataprogrammet som utgjør hjernen hans lærer mange ganger raskere enn et menneske. Han lærer fort å være en dust. Men hva slags valg har han?
Det er sjelden man ser en film med praktisk talt utelukkende usympatiske rollefigurer. Ninja skal visstnok være en slags antihelt, men fremstår som ekkel og veksler mellom manglende impulskontroll og å være manipulerende. Yo-Landi plasserer seg selv i rollen som en slags mor for den titanbygde politiroboten. Vi skal tydeligvis bare glemme at hun først introduseres som en forbryter med hang til vold og drap. Vincent/Jackman er en buldrende, overspillende bavian og egentlig filmens skurk. Filmens helt er den tilsvarende spake, sutrete Deon. Sjelden har man sett en helt det er vanskeligere å like. Sigourney Weaver er lurt inn i rollen som direktør, og hun er ikke spesielt hyggelig, hun heller. Og noe av en idiot: Når Deon forteller om AI-prosjektet sitt, ler hun det bort fordi hun ikke trenger smarte roboter. Denne lederen for et høyteknologisk selskap synes ikke et gjennombrudd i AI er noe å bruke tid på? For den del, det ser ut som om det å lage AI og deretter definere bevissthet og laste den over på en minnepinne er mindre strevsomt enn å legge inn bilder på en iPod. Litt hurtigtasting, noen oppgitte stønn og så er du der.
Filmen kunne berget seg med humor, og det triste er at det er nettopp det Blomkamp prøver på. Han er imidlertid ikke noe morsom. Ja, vold kan være morsomt å se på film, men ikke når det gjelder uskyldige mennesker som kuttes opp av en dum og uforstående robot. Når Chappie tiltaler Ninja og Yo-Landi som Daddy og Mummy, skal det visst være søtt og gøy. Det er anmasende og pinlig.
Det ligger tonnevis med teknisk kompetanse bak filmen, men den har verken hjerte eller sjarm eller spesielt mye originalitet. Da blir det ikke lett å engasjere seg i actionscenene, selv om de i og for seg er kompetent laget, de også.
Teknisk
Bildet er over gjennomsnittet godt, klart og skarpt og fint. Lyden er også upåklagelig. Ekstrastoffet inkluderer noen alternative scener og featuretter med intervjuer. Helt finfine saker, dette også. Et ekstra terningøye for det gode bildet.
blog comments powered by Disqus