Utgivelsen: 
Vi må snakke om Kevin (2011)
Kalkulert monster
Tilda Swinton og Ezra Miller får virkelig vist seg frem i Lynne Ramsays film som til tider gir et voldsomt ubehag.
Filmen starter med et vagt innblikk i Evas liv. Her er det kaos, og fortid og nåtid skildres om hverandre for å veve sammen teppet som til slutt utgjør tematiseringen av et dysfunksjonelt mor/sønn-forhold helt fra graviditet til voksen alder. Hva som forårsaker dette forholdet blir vi aldri helt klok på, så det blir lett å se på Kevin som den diabolske sønnen som tar bort all lykken fra moren.
Tematikken er tvers gjennom ubehagelig. Vi søker hele tiden etter å forstå hvorfor denne Damien-reinkarnasjonen i form av Kevin ikke ønsker å tilpasse seg samfunnet. Allerede før han har lært å snakke skiller han seg ut, nærmest for å gi inntrykk av at hans ondskap er medfødt. En liten interessant trivia i den anledning er jo at Ezra Miller (Kevin) faktisk hadde en rolle ved navn Damien i Californication.
Et av filmens sterkeste kort er skuespillerne. Mange peker på Tilda Swintons fortreffelighet, men det blir litt som forventet. Undertegnede lar seg heller forbløffe av de som spiller Kevin, helt fra han er barn til han blir 18 år gammel, med et herlig punktum av Ezra Miller. Lynne Ramsay har virkelig fått frem det unike fra disse skuespillerne gjennom sin strålende regi.
Den eneste haken ved filmen er at jeg sliter med å akseptere samfunnets hat mot moren. Det virker påtrengende og ekstremt. Likevel kan det ses på som regissørens valg å la de få ytterpunktene spille en så stor rolle, men i bunn og grunn blir det for lite troverdig når en mor har gått gjennom en tragedie av uante proporsjoner for andre mennesker, og så øker menneskene rundt henne graden av dette ved å fiendtliggjøre seg overfor henne. Visst ser jeg at det knyttes en sammenheng mot rettsaken der hun er involvert, men filmen tydeliggjør i så fall ikke dette godt nok til at også moren skal stemples som et monster.
Vi må snakke om Kevin er en god og ubehagelig film om et monster med klar relevans til nyere norsk historie, og det er også årsaken til at filmens kinopremiere ble utsatt som følge av 22. juli i fjor. Se den gjerne for å oppleve det ubehaget den tilbyr gjennom sine utsøkte skuespillere, og de to gode portrettene den etterlater seg.
Teknisk
Filmen serveres i 16:9 letterbox. Fotografen imponerer med flotte komposisjoner, men i enkelte scener ser vi antydninger til at grått og svart flyter litt. Lyden er ikke all verden, men gir det som kreves for denne typen film.