Utgivelsen: 
Paradis: Tro (2012)
Troverdig, men treg
Ulrich Seidl har vist at han liker å sjokkere. Det skaper forventninger.
Vi forflytter oss til del to av Ulrich Seidls Paradis-trilogi. I den første filmen ble vi kjent med Teresa som valgte en tur til Kenya i ferien sin. Nå blir vi kjent med Anna Maria, radiolog og søsteren til Teresa, som bedriver hissig misjonering mot innvandrere og fattige. Hun drar med seg sin urokkelige katolske tro på jomfru Maria inn i deres hjem, ber sammen med dem og er uløselig fra målet om at Østerrike igjen skal bli et katolsk land.
Det er noe rigid og ubehagelig over misjoneringen hennes. Hvem har gitt henne eller hennes gud makten til å bestemme hva som er rett og galt. Det er også slik at når Anna Maria blir konfrontert med dette, da er filmen nærmest på sitt beste. En annen nøkkelscene er når Anna Maria er hjemme hos en stupfull russisk innvandret vaskedame. Her hersker kaos, men Anna Maria er alltid like sterk i troen på at dette er noe jomfru Maria kan fikse på et blunk.
Regissøren skal ha skryt for å plukke riktige skuespillere til filmene sine. Maria Hofstätter spiller hovedrollen akkurat så tilkneppet og distansert fra virkeligheten som vi kan forvente, men enda bedre, og helt oppe blant stjernene befinner Nabil Saleh seg. Nabil er Anna Marias muslimske ektemann. Han sitter i rullestol etter en ulykke og dukker plutselig opp i hjemmet deres etter å ha vært borte i to år.
I begynnelsen står Nabil for fornuftens røst. Han proklamerer ekteskapets verdier slik vi kjenner dem. Han ønsker å leve et anstendig liv der man snakker sammen og der det å se på TV ikke er en synd. Anna Maria tenker at Jesus har satt henne på prøve, i ekte bibelsk maner, ved å bringe ektemannen tilbake. Dette blir mest en prøvelse fordi hun tenker på det som en prøvelse. Etter hvert viser det seg at prøvelsen gjelder vel så mye for Nabil som i flere tilfeller mister besinnelsen. Da hjelper det lite å kaste vievann på ham.
Det starter ubehagelig, men nerven som Seidl er så flink med holder ikke like lenge denne gangen. Filmen fortelles med det samme estetiske uttrykket som tidligere, med stasjonært kamera med fokus i sentrum, men progresjonen er for treg. Likevel fjerner ikke dette forventningene til den avsluttende filmen i trilogien. Kjærligheten i den første filmen fremsto mer som en substitutt eller et skalkeskjul. På mange måter fremstår troen i denne filmen som det samme. Jeg er uhyre spent på hva Ulrich Seidl får til når han utforsker «håp».
Teknisk
Bildekvaliteten ligger på samme nivå som den første filmen i trilogien. Det er rett og slett ikke godt nok. Lyden er egentlig svært ubetydelig i en slik film, men jeg tok meg selv i å skru ned betraktelig da Anna Maria dro i gang med salme og orgelspilling på et stusselig keyboard.
Filmen er utgitt i en boks som inneholder alle de tre filmene i trilogien.