Utgivelsen: 
My Sister's Keeper (2009)
Syke barn
Til tross for en i utgangspunktet fin vinkling blir Nick Cassavetes sin film rett og slett for blodfattig om det å bestemme over sin egen kropp.
Regissøren av den noe overvurderte The Notebook er nå tilbake med et nytt forsøk på å dra frem de emosjonelle sidene hos tilskueren. Nick Cassavetes gjør det dessverre for enkelt slik at det store dramaet i stor grad tillegges for mange onsdagselementer til å lykkes fullt ut. Og det er i grunnen ganske synd, for han har med seg et rimelig godt ensemble på skuespillersiden.
Kate (Sofia Vassilieva) er omtrent 14 år og har leukemi. Anna (Abigail Breslin) er noen år yngre, og utelukkende skapt gjennom prøverørsmetoden for å kunne være donor for storesøsteren. Nå har hun kommet til det punktet at hun ønsker kontroll over sin egen kropp og hyrer en advokat for å få en slutt på hele situasjonen.
Fortellingen starter med denne interessante vinklingen og går så over i å presentere familien Fitzgerald som altså kjemper med det de har for at stakkars Kate skal overleve, og kanskje en dag bli helt frisk. Allerede her støter regissøren på de største problemene. Den narrative formen består i hovedsak av tilbakeblikk, men ut i fra det premisset filmen setter ved begynnelsen, roter man seg bort her ved å fokusere på den syke Kate i stedet for Annas meget interessante vinkling. Og dermed blir vi sittende i over en time med noe som lett kunne ha blitt vist de fleste onsdagskvelder på TVNorge.
Uansett hvor trist det er med barn som har kreft, så må det mer til for at en slik fortelling skal få grobunn. Da hjelper det for eksempel lite at Vassilieva og Breslin spiller aldeles strålende, eller at Jason Patric viser seg fra sin beste side som faren til de to jentene og ektemannen til Cameron Diaz sin rollefigur. Også Diaz fungerer godt som hysterisk mor som går seg blind i jakten på et friskt barn.
Nick Cassavetes viser uansett at han kan, selv om det ikke kommer frem hele tiden. For eksempel iscenesetter han en tvers gjennom nydelig strandscene som på mange måter illustrerer et vendepunkt for den hardt prøvende familien.
Teknisk
Bildet holder en høvelig god standard i 16:9 letterbox (2.35:1). Cassavetes er glad i å gjøre filmene sine realistiske med en poetisk fremtoning, noe vi også kjenner igjen i denne filmen.
Lyden kommer i Dolby Digital 5.1, men har lite å by på. Og det er da jaggu godt, med tanke på hva slags film vi står overfor.
Ekstramaterialet er mange slettede og utvidede scener. Ikke så veldig interessant i grunnen. Dessuten vises de i 4:3 letterbox, noe som gjør dem langt mer uinteressant.