Utgivelsen: 
Days of Thunder (1990)
Vellaget og meningsløs
Mye hardt arbeid, penger og glitrende talent har gått med til å lage denne fullkomment likegyldige filmen.
Cole Trickle (Tom Cruise) er et supertalent bak rattet. Hans kraftige monster av en stock car er bygget av den legendariske (i filmen, altså) Harry Hogge (Robert Duvall), som etter hvert også må fungere som hans mentor og farserstatning. Det kjøres masse bil, det smadres masse bil, det blir litt plass til kjærlighet og fykom med Nicole Kidman og dumme tap avløses av viktige seire. Men med min aller beste vilje kan jeg ikke si at dette er engasjerende.
Paramount hadde Tom Cruise og regissøren Tony Scott, de hadde superprodusentene Simpson og Bruckheimer, og de ville mer enn noe annet ha Top Gun 2. Cruise nektet, og i flere intervjuer hevdet han at han nå tok avstand fra det militaristiske budskapet i flyfilmen sin. Det kan det jo tenkes at han gjorde, men det var nå blitt 1990, Reagan var ikke lenger president, Berlin-muren hadde falt og behovet for karslig amerikansk propagandafilm var borte. Kanskje Cruise og hans rådgivere bare forsto at Top Gun 2 var en dårlig idé, i ettertid er det iallfall nokså opplagt. Men Paramount ville ha Cruise og Scott, og det eneste de klarte å komme på var åpenbart at det måtte handle om fart. Biler kan gå fort. Biler. En frustrert og ensom ung mann, en ”maverick” om du vil. En farsfigur. En rival. En intelligent kjæreste. Paramount var villige til å punge ut, så det skulle ikke stå på skuespillerne. Det verste er at alle sammen, særlig ironiske Duvall, staute Randy Quaid og tøffe Michael Rooker lyser i rollene sine. Tom Cruise er ikke dårlig, han heller, selv om han spiller mer på sjarm enn på talent.
Det tjener ikke til noe uansett, for Days of Thunder har ingen historie å by på, det er ikke noe som står på spill som er så viktig at man blir revet med. Det er ingen dybde i selve karakterene heller. Ingenting ved verken Cole eller Harry som får oss til å bry oss om hvordan de utvikler seg. Det er som å høre et skikkelig godt band tøyse med å spille en kjent, men dårlig låt på slutten av en vellykket konsert.
Tony Scott forteller dessuten historien som om han forutsetter at vi ikke følger med. Filmen er stappfull av meningsløs slang vi aldri får sjansen til å komme inn i, selve organiseringen av konkurransene virker vilkårlig og tilfeldig og Scott er helt uinteressert i å bygge opp til de større eller mindre vendepunkter i filmen. I stedet går han for pornografisk vakre bilder av fargesprakende soloppganger og enda mer fargesprakende veddeløpsbiler. Selve løpene er glimrende filmet og man får den samme følelsen av tilstedeværelse som i luftkampene i Top Gun. Men når man bare blir måtelig interessert i hvordan racene ender, blir det ikke annet enn tomt og meningsløst teknisk virtouseri.
Bildet
Den kostbare produksjonen er tydelig i hvert eneste bilde, og BD-formatet gjør ære på regissør og fotograf. Fargene er levende og flotte, og jeg tror filmen har vært gjennom en helt grei oppussing for ikke lenge siden.
Lyden
Dolby TrueHD får det til å rive og skralle i veggene, og det dype bassdrønnet fra de svære bilmotorene er en fryd å høre. Mer enn godkjent.
Bonus
Ingenting annet enn en trailer. De kunne ha spandert en dokumentar om stock car racing eller noe slikt, det ville kanskje gjort filmen mer forståelig også.