Jeg var nervøs i stemmen og svett i hendene da jeg leverte fra meg billetten til vakten i kinodøren. Han så på meg og smilte før han vinket med videre inn i salen. Jeg pustet lettet ut fant og meg et sete, der jeg krøp sammen slik at han ikke skulle se meg og plutselig ombestemme seg. Lyset ble dempet og trailerene begynte. Dette var høsten i 1982, og jeg var bare noen måneder fra min tolvårsdag, og jeg hadde sneket med inn på en tolvårsfilm. En prestasjon i seg selv på en kino med fascistiske dørvakter.
En kuriositet som vi kranglet mye om etterpå i venneflokken var scenen som utspilte seg før filmen var skikkelig i gang. Mystiske og kunstige bilder fra det som kunne ligne en annen planet. Noen av mine dårligere mentalt utstyrte venner trodde dette var scener fra ET sin hjemplanet, men opplyst og informert som jeg var kunne jeg slå fast at dette sikkert var en slags trailer for en annen film, selv om verken tittel eller innhold ble røpet i traileren. Det tok meg faktisk årevis å skjønne at det var scener fra Jim Henson sin film The Dark Crystal. Nok om det. Magien senket seg i kinosalen og min første virkelig store filmopplevelse kunne ta til. Det var her det skjedde. Min fanatiske filminteresse ble født. Aldri før hadde en film fått meg til å føle så mye på en gang: redsel, fascinasjon, sorg, varme og pur glede. Og sannelig min hatt så satt jeg og strigrein på slutten, jeg også. Dette har jeg jo selvsagt aldri innrømmet, før nå. Jeg gikk ut av kinosalen og drømte om å møte min egen ET. Jeg ville bli venner med han, ta han med på skolen, leke med han. Men denne interessen falmet etter en stund, bare for å bli overtatt av en annen. Jeg fikk lyst til å lage mine egne filmer. Jeg begynte å skrive manus, lage tegneserier, dikte opp fortellinger og så alt for meg oppe i hodet. Det gjør jeg fortsatt, den dag i dag. Og kan takke en mann ved navn Steven Spielberg for det hele.
Handlingen i filmen er kjent for de fleste, men likevel vil jeg presentere den for de av dere som måtte ha glemt den, eller, gud forby, de av dere som ikke har sett den enda. Elliott er en helt vanlig liten gutt, i en helt vanlig amerikansk forstad. Han bor med sin fraskilte mor, lillesøster og storebror i et helt vanlig amerikansk hus. De krangler, spiser pizza, går på skolen og gjør ellers helt vanlige ting. Men en dag lander rett og slett er romskip ute i skogen, mennesker med lommelykter jakter på vesenene i romskipet, og skipet tar av med en passasjer mindre enn de kom med. Stakkars ET gjemmer seg i hagen til Elliott, og blir snart til både bry og glede for Elliot tog søsknene hans.
Alle de kjente scenene står nå på rekke og rad. Elliott som skjærer seg i fingen og ET som leger såret hans. ET som drikker øl hjemme og Elliott som blir full på skolen. Og selvsagt den uforglemmelig sykkelturen med månen som bakteppe. Et ikon som har blitt selve varemerket til Steven Spielberg, og symbolet for hans eget filmselskap Amblin Entertainment.
Spielberg har selv sagt at ET er basert på foreldrenes skilsmisse, og at å drømme om en imaginær venn fra det ytre rom fylte livet til ensomme Steven med mening igjen. En drøm og en fantasi han tok med seg til filmlerretet. Elliott og søsknene vokser opp som mange andre barn uten en farsskikkelse i livet sitt. ET tetter igjen noen av de tomrommene som en skilsmisse kan skape. En sterk symbolikk som fungerer den dag i dag.
Hva er det som gjør ET så fengslende? Først og fremst en fantastisk og fascinerende historie, som er godt skrevet og utrolig godt fortalt. Det grenseløse vennskapet mellom Elliott og ET er like rørende som da filmen kom. Skuespillerne og spesielt barna er noe av det beste jeg har sett. Spielberg er en av tidenes mest kreative barneinstruktører. Han tar dem på alvor, behandler dem som det de er, og han klarer å finne talenter og få frem store følelser i helt små barn. Ta for eksempel den lille gutten i Nærkontakt av tredje grad. Makan til prestasjon av en så liten gutt skal du lete lenge etter. Og seksårige Drew Barrymore i ET gir meg klump i halsen bare jeg tenker på sluttscenen. De voksne rollene er også gode, spesielt liker jeg Peter Coyote som etterforskeren som er på jakt etter ET. Egentlig ikke verken skummel eller farlig, men barna i hovedrollene oppfatter han slik, helt til de blir kjent med han. Vi får aldri se ansiktet til de voksne etterforskerne, bare et utsnitt fra livet og ned, nærbilder av noen skumle nøkler, eller en lommelykt. Effektivt og genialt av Spielberg. Som en kuriositet kan det nevnes at det faktisk er Debra Winger som har den noe hese stemmen til ET. Hun har tidligere dødd av kreft både i Tid for ømhet og Shadowlands.
Spesialeffektene til Industiral Light and Magic var revolusjonerende i sin tid, og musikken til John Williams var himmelsk. Hva mer kunne man egentlig forvente av en film? Spielberg mente tydeligvis at man kunne forvente litt mer, siden han i anledning 20-års jubileet relanserte filmen med nye scener som aldri før hadde blitt vist. Og en del scener har det jo blitt. Blant annet noen scener av en digital ET som rømmer fra de mystiske mennene i filmens begynnelse, scener som ikke var mulig å lage i 1982. En Halloweenscene, en scene på badet der ET tester ut badekaret og ellers noen småting her og der. Spielberg valgte også å fjerne våpnene ut av hendene til politimennene i filmens klimaks, han hadde aldri likt tanken på å ha med våpen i en barnefilm. Han erstattet dem med walkie-talkier.
Spielberg ville ikke gjøre som sin nære venn George Lucas gjorde med sine spesialutgaver av Star Wars-filmene. Han ville understreke noen følelser, utdype noen karaktertrekk og absolutt ikke endre filmens hovedbuskap. Og det har han klart på sitt mesterlige vis. De nye scenene eller endringene glir perfekt inn i filmen slik jeg husker den, jeg legger selvsagt merke til dem, men de blir ikke plagsomme eller ødeleggende som scenene i Jabbas palass i Star Wars Return of the Jedi. Eller fullstendig malplassert som scenene i George Lucas sin relansering av THX 1138. Nei, Spielberg klarer å begrense seg og ET er like fascinerende og uskyldig som den var i 1982.
Teknisk Både bilde og lyd er av høy klasse på denne utgivelsen. Lyden blir presentert i både DTS ES og Dolby Digital EX, samt et norsk lydspor i Dolby Digital EX. Jeg har ikke sett filmen med norsk tale, å dubbe denne filmen byr meg litt i mot, men det er sikkert til glede for de aller minste.
Filmen gis ut i to utgaver, den ene er en enkelt disk uten noe ekstramateriale å snakke om, bare en liten introduksjon til filmen av Steven Spielberg. Du kan også velge å se filmen med live musikk dirigert av John Williams på premieren av spesialutgaven. Den andre utgivelsen har to disker der disk nummer 2 inneholder det følgende:
50 minutters Making of ET som er både spennende og informativ, akkurat slik som en god bakomfilm skal være. Vi får også høre Spielbergs tanker angående spesialutgaven og i får se en slettet scene der Harrison Ford spiller Elliotts rektor.
Gjenforening av skuespillere og crew. 17 minutter med hyggelig mimring.
John Williams dirigerer orkesteret. Om musikken i ET.
Premieren til 20 års utgaven, med live musikk dirigert av John Williams. John Williams greier ut om vanskelighetene med å spille direkte til filmen. Dette lydsporet kan du som sagt velge på disk nummer 1.
Bilder fra markedsføringen. Omfattende billedarkiv med både gamle og nye bilder.
Romutforskning. Viser oss planetene i solsystemet, kanskje mest for de minste siden det er ET selv som forteller.
Alt i alt en meget god totalpakke, men fravær av kommentarspor på hovedfilmen vipper utgivelsen ned fra en toppkarakter.
Dette er uansett et løp og kjøp produkt. Filmen er en klassiker av dimensjoner.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
