The Water Diviner (2014)

Redelig forsøk

Formelpreget regidebut fra Russell Crowe, som likevel viser at han godt kan bli en like habil regissør, som han er skuespiller.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook28.10.15

Fotogalleri

Se flere bilder

Russell Crowes første forsøk i registolen er en film som tar oss med hundre år tilbake i tid, til slaget i Gallipoli under første verdenskrig. Crowe spiller bonden Joshua Connor som bor i Australia, og de tre sønnene hans velger å delta i krigen. Alle tre blir meldt savnet etter det berømte slaget hvor ANZAC (Australian and New Zealand Army Corps) led store tap og til slutt gjorde retrett. Fire år etter at sønnene ble antatt drept, sliter kona til Joshua med å takle tapet av dem. Hun tar til slutt sitt eget liv, og da bestemmer Joshua seg for å reise til Tyrkia for å finne levningene etter guttene, slik at han kan få sjelefred. Det blir en spennende og rørende reise for mannen som har mistet alt – seg selv inkludert.

The Water Diviner har blitt en noe ujevn affære, men har de nødvendige kvalitetene som hever den over det anonyme. Filmen er svært vakkert fotografert, og omgivelsene kommer formelig inn i ens egen stue når man ser på. En god porsjon av tematikken rundt krig og tap av familie er flott, og filmen er fri for partiskhet. Tidligere fiender fremstår ikke som skurker, og det er godt å se at verden har kommet videre siden da. Ideen om forsoning er fin, men som det meste i filmen: det har blitt gjort bedre før. Det forhindrer ikke at filmen klarer å underholde. Selv med åpenbare svakheter, er kvalitetene gode nok til å holde deg grepet i store deler av filmen. Forhåpentligvis blir ikke dette den siste filmen Crowe regisserer, for han har helt tydelig et talent i å formidle historier.

Den store svakheten med filmen, er at den er alt for formelpreget. Historien er fortalt før, og måten den fortelles på er gjort tusenvis av ganger før. Når tempoet og dramaet ikke har topp kvalitet, gjør dette at progresjonen ofte stopper opp, og enkelte deler av filmen blir kjedelige. Det mangler subtilitet, for alt ligger fremme i dagen. Dette er ingen tenkefilm, men heller en opplevelses- og følelsesfilm. Litt for ofte blir opplevelsene og følelsene besudlet av manglende nerve og tilknytning til karakterene. En av årsakene til at dette blir så tydelig, er at filmen starter veldig bra, for så å miste litt momentum. Noen enkeltscener er svært sterke, og gjør skam på resten. Det verste man kan gjøre i en historisk film som dette – som også er inspirert av virkelige hendelser – er å skape en haltende progresjon. Da mister publikum litt av innlevelsen. Skiftet skjer i møtet med de nye karakterene som introduseres etter litt over halvtimen. De klarer aldri å innlemmes fullt ut i fiksjonen, og blir mer forstyrrende enn forsterkende.

Stilmessig treffer Crowe og co. godt. Den vakre overflaten er kanskje noe uelegant, og flere steder virker det som om man ikke har fått utnyttet potensialet i de mange storslåtte lokasjonene man har filmet på. I rettferdighetens navn må det understrekes at dette ikke er en sedvanlig, Hollywood-produsert storfilm, så det er godt gjort å få filmen til å se så proff ut som den faktisk gjør. Selv om The Water Diviner er langt fra fullkommen, er den underholdende, og Crowe gjør en god prestasjon foran og bak kamera, selv om han har vært enda skarpere før. Sine skjønnhetsfeil til tross, dette er en severdig film med flere kvaliteter enn svakheter. Om den ikke er like historisk viktig som mange andre krigsfilmer, gir den et fint bilde av hvor tunge enkeltskjebnene kan være.

Teknisk
Krystallklart bilde med til dels svært gode fargegjengivelser. Det eneste som trekker litt, er at det noen få ganger blir en utydelig glorie rundt enkelte av karakterene. Lyden er også svært bra, og godt mikset. Som bonus får vi en helt grei «making of».