Utgivelsen: 
Edge of Darkness (2010)
Gode ideer, middelmådig utførelse
Regissør Martin Campbell og Mel Gibson går glipp av mange muligheter og ender med å lage en flat og uengasjerende thriller der vi bare aner tittelens mørke.
Se filmklipp
Thomas Craven (Gibson) opplever at hans datter Emma (Bojana Novakovic) blir brutalt myrdet rett foran øynene hans. Siden Craven er politidetektiv, går han og resten av styrken ut fra at han var målet. Men det bunker seg opp indisier på at drapsmannen slett ikke bommet, og veldig snart er Craven på sporet av en konspirasjon som går helt opp til og forbi ledelsen i det fordekte firmaet datteren hans arbeidet for. Opprydderen Jedburgh (Ray Winstone) settes i arbeid for å dekke alle spor, men denne aldrende drapsmaskinen har blitt gradvis mer uberegnelig på tampen av sin lange og blodige karriere.
William Monahan og Andrew Bovell har laget manus på grunnlag av Troy Kennedy-Martins TV-serie, og det er ikke noe godt manus. Ofte står handlingen nesten stille, andre ganger blir vi brått fôret med overdoser av fortettet informasjon, det skjer hendelser vi ikke har mulighet til å forstå før etterpå og dialogen skifter mellom melodrama og knusktørre forklaringsmonologer.
Likevel ser jeg potensial her, for det er en sjeldent brutal og kald historie og den rette regissøren paret med de rette skuespillerne kunne laget en riktig så nifs og utrivelig film ut av den. Når man glimtvis klarer å leve seg inn i begivenhetene, kan man så vidt kjenne smaken av kompromissløs håpløshet.
Dessverre har regissøren hatt en overdreven tro på selve historien og lar handlingen utspille seg med en ørkesløs nøkternhet. Gibson er langt mer likandes på lerretet enn i virkeligheten, later det til, og hans realistiske tolkning av en ærlig og alminnelig tøff politimann er i og for seg tiltalende. Men i stedet ville jeg sett Gibson på full turbo, kanskje med en touch av gærningen han kan vise seg som i privatlivet. Filmen kunne kjørt stemninger og budskap på spissen og fint klart å dekke over det haltende og skakke manuskriptet.
I stedet ble dette rett og slett mer enn bare litt kjedelig, og filmens betydelige svakheter er strålende og klart opplyste. Det eneste som virkelig glitrer er Ray Winstones fine og originale portrett av en kynisk yrkesmorder som kanskje, kanskje ikke er ute etter å rense sin sjel.
Bildet
Splitter ny film og fremragende fin kvalitet på bildet. Skarphet, klarhet, farger, alt er topp her. Endelig en etterlengtet påminnelse om blu-ray-formatets kvaliteter.
Lyden
Et fint og detaljert lydspor, og mangelen på høyrøstede effektscener er iallfall ikke blu-ray-distributørens feil. Godkjent med god karakter.
Bonus
Ingenting, og det er jeg bare glad for. Det var ikke noe jeg ønsket å vite om denne filmen. Et lite minus at filmen bare er tekstet på nordiske språk. Jeg liker å ha engelsk tekst på.
blog comments powered by Disqus