Avatar (2009)
Endelig er 3D-filmen kommet for å bli
James Cameron leker cowboy og indianer i det ytre rom, og forresten, han revolusjonerer filmmediet når han først er i gang.
Avatar er faktisk James Camerons første fiksjonsfilm for kino siden Titanic fra 1997, og på mange måter følger han samme oppskrift denne gangen også. Han tar en av verdens eldste historier og forteller den på en helt ny måte. Denne gangen er det menneskets grådighet som stå i fokus, og hvordan vi har utryddet hele folkeslag for å utnytte jordens ressurser.
Vi befinner oss på planeten Pandora i året 2154. Vennligsinnede forskere har klart å komme i kontakt med urinnvånerne Na’vi, gjennom å klone en av deres kropper slik at et menneske kan fjernstyre den. Kroppen er klonet ut fra en blanding av menneske-DNA og Na’vi, og kan bare styres av et eneste menneske. Kroppen kalles selvsagt en Avatar.
Jake Sully (Sam Worthington) hadde egentlig tenkt å være yrkesmilitær resten av livet, men etter en ulykke er han lenket til rullestolen. Hans tvillingbror var deltager i Avatarprogrammet men blir drept i et ran, og på denne måten blir Jake en mer eller mindre ufrivillig deltager på reisen til Pandora, siden han deler sin brors DNA. Gjennom Avatarkroppen møter han en fantastisk verden bebodd av naturfolket Na’vi, der han får et særlig nært forhold til kvinnen Neytiri (Zoe Saldana.)
Selvsagt er det grådige og kyniske rikinger inni bildet som ønsker å fjerne alt som heter humanoid liv på planeten for å utvinne og utnytte det som finnes av ressurser. Jake lærer seg stammen å kjenne, vel vitende om at han ikke vil klare å overtale dem til å flytte før bulldoserne kommer.
Avatar er en film som klarer å fortelle noe om menneskets fortid, nåtid, fremtid og ikke minst om menneskets grenseløse grådighet og mangel på empati overfor sine medmennesker. Historien er ikke spesielt original, og tankene går både til Danser med ulver og Pocahontas-legenden, der mennesker utnytter den nordamerikanske indianeren på det groveste. Men likheten stopper der, for James Cameron har skapt et helt unikt univers, bebodd av alle slags vesener, som lever i den pureste New Age-harmoni med naturen og alt rundt seg. Og det funker. Akkurat som med Titanic der han fortalte verdens eldste kjærlighetshistorie forteller han her verdens eldste historie om undertrykkelse og menneskelig grådighet, og det funker slik som bare James Cameron kan få det til. Samtidig går det et velfortjent spark til USAs imperialistiske politikk som har preget de siste seks tiårene.
Det visuelle i denne filmen er et kapittel for seg selv. Vi blir vitne til intet mindre enn to filmatiske revolusjoner her. Først har han endelig klart å skape hundre prosent troverdige menneskelignende vesen ved hjelp av dataanimasjon; bevegelser, ansiktsmimikk og ikke minst øynene er vanvittig levende og troverdige. Jeg tror på de blå Na’viene når jeg ser dem på lerretet, og jeg føler med dem i deres kamp mot menneskene. For det andre har James Cameron vist oss at 3D er filmens fremtid, for dette er en visuell fest av de helt sjeldne. Man føler at man er på Pandora gjennom hele filmen. 3D effektene tar aldri overhånd, de blir ikke brukt som en billig gimmick, men de glir inn som en helt naturlig del av fortellingen, og de som mener at filmen kommer til å se ut som et dataspill vil måtte spise ordene sine.
Det er selvsagt viktig å se denne filmen med det aller nyeste innen 3D-teknologi, som også kalles Real-D-3D, med tilhørende briller og sølvlerret. Men jeg er sikker på at filmen også vil imponere i vanlig 2D.
James Cameron har klart det igjen, to timer og førti minutter flyr unna og jeg får egentlig bare lyst til å beholde 3D-brillene på, og se det hele om igjen.